Black metal, white men.

Andre skal få ta musikkhistorien i detalj, men jeg skal likevel tillate meg å benytte dette innlegget til å gjøre en forenkling av rockens historie for å påpeke noen utviklingstrekk.

Vi må til USA, som er den moderne flerkulturs smeltedigel. Herfra kommer globalisert kultur som moderne mennesker over hele kloden kan relatere seg til, samtidig som de beholder deler av sin opprinnelig kultur.

Jazz

Jazz

Folkemusikk og klassisk musikk fra Europa blandet seg med rytmisk musikk fra etterkommerne av slavene. Det resulterte i nye stiler som blues, jazz og rock.

Hvordan har det seg at med dette utgangspunktet så har man fått en ekstremt sterk segregering innen deler av musikk-genrene? Hvorfor er det så og si bare hvite menn som spiller heavy metal og undergenrene her? Nesten ingen kvinner eller svarte?

Elvis Presley er mye av utgangspunktet for rocken. I sin samtid trodde mange som hørte ham uten å ha sett ham at han var svart. Det ble imidlertid snart klart at han var hvit. Men mange konservative anså ham likevel for å være både syndig og representant for svart, mindreverdig kultur. Countrymusikken utviklet seg parallelt med rocken, og hadde mer utgangpunkt i folkemusikken fra Europa enn rytmene fra Afrika.

Med Elvis kunne man vrikke på hoftene. Man kan si at gleden fra swing-musikken ble tilført energi og inderlighet fra jazz og blues, noe som gav oss rocken. Med countrymusikken viderførte man stivheten og korrektheten, det ikke-eksperimentelle; Det reaksjonære og konservative.

Utover fikk vi Beatles og Rolling Stones. Fra det å trosse kristent forbud mot dans med swing og Elvis ble det mer klart at rocken stod for ungdommelighet, seksuell revolusjon og brudd med gammelkristelige verdier. Og fordi de konservative krisemaksimerte og satte slike merkelapper på rocken, så tok rockerne på seg oppdraget med å vise at det stemte. Country tok fortsatt motsatt standpunkt, som patriotisme, familieverdier, kristenmoral.

Rocken ble etterhvert karakterisert som djevelens verk av kristenfundamentalistene. Musikerne tenkte etterhvert at de kunne bruke dette til sin egen fordel. Dermed oppstod hardrock, glamrock og sjokkrock.  Artister som Black Sabbath, Kiss og Alice Cooper.

Black Sabbath

Black Sabbath

I løpet av denne prosessen har det skjedd noe. Rocken har blitt hvit. Blendahvit! Det er den hvite manns opprør mot kristendommen!

Parallelt skjer det noe annet. De svarte var svært sentrale i jazzen og bluesen, opphavet til rocken. Men når rocken utvikler seg til et opprør mot kristendommen faller de svarte av. De føler seg ikke fanget av kristne forbud på samme måte som hvite. De har heller følt seg utestengt av kristendommen. Med det brer Gospel-sjangeren seg.

De svarte tar med seg sine rytmer inn i kirkene, og fortrenger traurige salmer som er så triste at folk har lyst å hoppe i kisten før det er tid for deres begravelse.  De kristne prøvde å holde de svarte ute av «det gode selskap», så de svarte lagde seg sin egen kirkekultur, en kultur de følte var deres egen.

Gospelkor

Gospelkor

Gospel videreutviklet seg til R&B (Rythm and Blues), Soul og Rap. Dette er musikk hvor de svarte dominerer, selv om genrene etterhvert har fått så bred appell at både hvite og andre har tatt genrene til seg.

Utviklingen har gått videre også innen rocken, og mange kombinasjoner og hybrider og ekstremer har sett dagens lys (og mørke..).

Den djevelske tungrocken var lek med mytologier samtidig som det var et opprør mot kristen makt og tabu. På 70-tallet oppstod også punk-rock. Det var mer et opprør mot autoriteter generelt, noe som politisk ble klassifisert som anarkisme. En del av dette ble adoptert av venstreekstreme, som Blitz. Dette utviklet seg videre til genre som Hardcore og Death Punk, som f.eks. Turboneger . Turboneger har jo også sitt svarte opphav med i band-navnet, og det er nok ment som en kontrast til at de selv er hvite. Deres sjokkeffekter består i flørt med det homoerotiske, noe som kan ses på som et opprør mot både kristenverdier i samfunnet og mannssjåvinismen innenfor hardrock.

Turboneger

Turboneger

Man hadde også symfo-rock og prog-rock på 70-tallet. Det var mer flinkis-musikk som appellerte mer til akademiker-studenter og de som kanskje ellers likte jazz eller klassisk musikk.

Ut fra 70-tallets såkalt djevelske tungrock tok en myriade av band arven videre, og det ble etterhvert svært åpenbart at dette bare var gutters lek med mytologiske bilder, ikoner og stemninger. En del religiøse tok tekstene til f.eks. Iron Maiden blodig alvorlig, selv om det var åpenbart at dette bare var lek og bruk av kulturell mytologi til stemningsdannelse. Musikalsk sett har Iron Maiden i seg både punk og prog-rock, sammen med den rene hardrocken fra 70-tallet. Selv om de ble sett på som pionerer, så var musikken en hybrid, en naturlig utvikling. De bare satte sammen elementer fra den musikken de likte som ungdommer.

Iron Maiden Oslo 2008

Iron Maiden Oslo 2008

Utover 80-tallet mistet heavy-rocken sjokk-effekten, og det ble mer musikalsk stuereint. For å rette på dette oppstod ekstreme varianter, som trash-metall. Band som Slayer dro strikken langt og lagde musikken så aggressiv det var mulig, mens band som Metallica kombinerte aggresjon og melodiøsitet for å lage et helhetlig jing/jang-bilde i komplekse komposisjoner. Band som Wasp lagde egentlig vanlig tungrock, men forsøkte å dra sjokk-effekten videre gjennom sitt image, scene-show, påkledninger, attitude og lyrikk. En del band ble etterhvert bare et sammensurium av effekter, hvor musikken forsvant i et stadig jag etter å bevare sjokkeffekten.

Med aggresjonen og det opprørske som bakteppe kom det inn enda en genre: Black Metal. I utgangspunktet er det en kombinasjon av det ytterst aggressive iblandet utvetydig djevelsk og antikristelig budskap. Her utgir man seg for djevelen gjennom sangteknikker som minner om demoner fra horrorfilmer som Evil Dead. Likblek sminke, blodige ritualer. Ingen tvetydige antydninger, men direkte, åpen  satanisme.

Black Metal

Black Metal

Men sjokk effekten gav seg også her. Black Metal ble Norges største musikalske eksport. Genren utviklet seg, og den djevelske sangteknikken viste seg å ha mye til felles med opera. Elementer fra prog-rock, symfo-rock, klassisk musikk etc ble blandet inn. Genren er i dag stuerein og ses på som svært viktig innenfor det musikkfaglige, selv om det spilles lite i radio. Det spilles også lite fri-jazz og klassisk musikk på A4-kanaler som P4. Det er ikke fordi få liker musikken, men fordi en del misliker den meget sterkt. Derfor spiller man heller musikk som noen få liker veldig godt, og som få misliker meget sterkt. Det er viktig for å ikke skremme de som betaler for reklamen. Å ikke bli mislikt er nøkkelen for radiospilling, og hardrock hadde i utgangspunktet som mål å bli mislikt av store samfunnsgrupper. Det forklarer fraværet av denne musikken på mainstream og kommersiell radio. Det i seg selv gir også appell som «alternativ» og «ekte» som «besserwisserne» vil beskytte oss mot.

Den svarte musikken er tatt opp i mainstream, og er sterkt forankret i den globale, moderne multikultur.  Dette gjelder både gospel, mainstream rock, rap, R&B, blues, soul og alle varianter som inngår under merkelappen «popmusikk».

To ekstremer på hver sin side fremstår som hvite: Tungrock og country (inklusiv danseband/»svensktopp»). Det er ytterst få svarte representert i disse sjangrene. Jeg tror det skyldes at tungrocken står for en kamp mot det kristelige i den vestlige kultur, en kamp som ikke svarte relaterer seg til. Det er ikke deres kamp. De svarte har ikke vært bundet av kristendommens åk gjennom hele middelalderen og frem til i dag, slik som hvite europeere.

Country står for reaksjonære verdier i samfunnet, «alt var bedre før». Å gå tilbake til slavetiden eller apartheid er selvsagt ikke noe som svarte istemmer. Alt var slett ikke bedre før for dem, selv om også mange svarte mener det var bedre disiplin og gudsfrykthet før.

Country-musikk

Country-musikk

På samme måte som høyreekstremisme og venstreekstremisme møter seg selv i døra, så møter også countrymusikken og hardrocken seg selv i døra:

Musikalsk sett ved at hardrock også tar inn i seg elementer fra country (men også rap, opera, blues, folkemusikk etc). Country er mer forsiktig, i og med at det jo er reaksjonær musikk i utgangspunktet. Men det er en klar dreining over mot rock/pop og mindre til folkemusikk.

Utenfor det musikalske har det også skjedd møter. Mens country var  bakoverlent tradisjonalisme som stod for patriotisme og familieverdier og å bevare sine nærme, så fikk hardrock og punk ren nasjonalistisk, rasistisk og nazistiske innslag, «White Power»-musikk. Det har hele tiden vært undergrunn, og den politiske brunsuppa det representerer gjør at det aldri må få innpass i noe mainstream. At det oppstår er forståelig: Hardrocken skal i utgangspunktet provosere, så derfor vil den ta opp i seg tabuområder. Nazisme, generalisert hat og dehumanisering som rammer blindt skal alltid være tabu i et humant samfunn og at det er provoserende kan ikke unnskylde det som ligger bak. Provokasjoner skal ikke slå på de som ligger nede, men på de som holder folk nede. Selv om nasjonalister forsøker å fremstille seg som ofre for konspirasjoner om å utrydde den hvite rase, så er det beviselig feil.  I så måte er den klassiske tungrocken et ideal: Å bruke historiske bilder og mytologi som bilder på det gode og onde, og ikke bruke samfunnskonflikter til å helle bensin på dehumaniserende bevegelser.

White Power

White Power

I og med at hardrock frontes av hvite menn så er det lettere for nazister å misbruke genren til sitt formål. White Power er således en subgenre i musikken som skal være marginalisert. Man bør overse den der de forsøker å skape medieoppstyr, men motarbeide dem når det gjelder konsertlokaler, salg og spredning av musikk og spesielt om man oppdager at ens sønn driver med den typen musikk.

Men man må huske at det er en liten subgenre. Hardrock er i all hovedsak genuin musikkinteresse og svært viktig musikkfaglig.

Hardrock har også fått et rykte på å være mannssjåvinistisk og macho. Det har nok flere årsaker, som til sammen forsterker inntrykket. Aggresjonen i musikken er ofte forbundet med mannlighet, på samme måte som i actionfilmer. Historisk sett så var ikke-institusjonalisert musikk som rock en frigjøringsbevegelse for menn for å slippe tungt kroppsarbeide. For kvinner var det å slippe kjernefamilien og kjøkkenbenken. Musikk var alternativ til jobb for menn, og det å være groupies til disse musikerne var kvinners frigjøring fra kjernefamilien, satt på spissen. På samme måte som svarte hadde sin frigjøringskamp, hadde hvite menn sin og kvinner en annen. Det gav forskjellige utslag:

Etterhvert som hvite menn lagde musikk er det klart at de sang om det som opptok dem. Kvinner, motorsykler etc. Og etterhvert mytologi som passet inn i de mer aggressive og skremmende musikalske bakteppene. Kvinner følte seg ikke hjemme i dette bildet. Det ble en lekegrind for gutter som kunne kle seg ut og leke, samtidig som det musikalsk sett var blodig alvor. Det finnes selvsagt også kvinner i genren, men det er få som gjør seg veldig bemerket musikalsk.

Angela Gossow i Arch Enemy

Angela Gossow i Arch Enemy

Motsatt var det innen countrymusikken. Her strømmet kvinner til, spesielt lavtlønte/hjemmeværende tradisjonelle kvinner. De følte seg hjemme i det bildet som musikken gav, og følte trøst i de hverdagslige problemstillingene. Den mer rolige musikalske stilen passet mer med deres image, som beskyttelse av familie og verdier i hjemmet.

At country i utgangspunktet er den mest antifeministiske og kvinnefiendtlige genren er sånn sett et paradoks. Men vi skal være klar over at genren har utviklet seg, og spesielt med inntok av elementer fra rock så er country på mange måter i dag mer ordinær popmusikk enn tradisjonstro rekasjonær 50-tallsromantikk.

Det er ganske morsomt å se hvor tilfeldig historien kan utvikle seg. Hvordan det som  i utgangspunktet utfordret det konforme i seg selv utvikler rigide konforme rammer. Hardrocken sprengte grenser, men innenfor flere subgenre er det strenge fortolkninger av hva som er trofasthet mot genren. Det å ta til seg nye impulser har ofte først blitt anklaget for å selge seg ut og å være utro mot sin egen musikk. Men etterhvert så ser man at det musikalske bildet faktisk har blitt beriket.

Og før man vet ordet av det står hardrockerne side om side med popmusikere i Melodi Grand Prix.

Gromth i MGP

Gromth i MGP

Advertisements

2 responses to “Black metal, white men.

  1. Nå er hvel egentlig heavy metal blitt mer og mer et internasjonalt fenomen, så dersom man leter lenge nok, finner man massevis av band der ingen er hvite, vil jeg tro. Bl.a er det visstnok en veldig populær musikksjanger i Midtøsten. Så har man jo band som Mystifier, der alle er svarte, og Blasphemy, der en er svart. Og meg bekjent er samtidig en del rockemusikere jøder.

  2. Du har helt rett. Musikk generelt er jo internasjonalt og tas opp i alle kulturer. På samme måte som Eminem synger rap-musikk som egentlig stammer fra ghettoen i Bronx, så vil også andre miljø enn hvit middelklasse ta til seg heavy metal.
    Men det er ingen tvil om at når white power-folk skal velge seg en genre, så ser de ikke til rap, world music e.l. Folkemusikk, country eller heavy metal er genrene de velger.
    Men et band som Iron Maiden har et enormt stort publikum i India, Brasil, midtøsten osv. Det er helt klart forbilder på tvers av både religioner, kulturer og raser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s