Zombier

Walking Dead

De går blant oss. De samler seg gjerne på faste steder. Vi ser dem, og unnviker dem. Går i sirkel rundt. De tiltrekkes av steder hvor mange mennesker ferdes. De ser tanketomt og sløvt ut i tomme rommet, men plutselig fokuserer de på et offer. Plutselig rykker de målrettet til og jakten er igang. Alle midler tas i bruk, energien stømmer plutselig ut i hver lem i en kropp som egentlig ser ut til å være fullstendig tømt for krefter. Når byttet er tatt er det «survival of the fittest». Ikke tenke sjæl, men tenke på seg sjæl. Er det noe igjen kan det deles med en av de andre. Men noen ganger blir byttet dratt ut av hendene på den heldige jeger. De jakter i flokk, men når en jeger får et bytte blir de andre jegerne som gribber. Den som har fått et bytte blir nå selv utsatt for jakten. Åtseletere.

Ovenstående er en allegori. Jeg beskriver narkomane, ikke levende døde. «Jakten» er tigging, prostitusjon eller andre måter å skaffe penger til dop. Ovenstående er også et eksempel på dehumanisering. Jeg reduserer narkomane individer til halvdøde zombier, til snyltedyr som forvolder menneskeheten plager og ubehag.

Dehumanisert japan

Dehumanisering er mye brukt for å skape mobilisering. Det gjøres i krigssituasjoner, og det er essensielt i rasistisk ideologi. Dehumanisering er også vanlig i ordinær politikk for å skape fiendebilder, og det gjelder samtlige partier.

Dehumaniseringens funksjon er å viske ut ansiktet til individet og putte individet i en sekk med en generalisert påskrift med store bokstaver, gjerne med bruk av veletablerte fordommer. Når ansiktet er visket ut er det lettere å få aksept for drastiske metoder og lettvindte eller svært nedverdigende handlinger.

Men hva med de som dehumaniserer seg selv? Hvordan kan de som selv velger å ødelegge sin menneskelighet eller velger å skjule den samtidig forlange å bli sett på som et vanlig menneske? De har av egen fri vilje investert ressurser i å fremstå som umenneskelig.

Eksempler på selvvalgt dehumanisering:

Burka

Nazi-tattoo

Narkotika

Rusavhengighet er en sykdom når den tar tak. Veien dit er brolagt av mange feil valg. Men det er valg.

Det er desperate valg. Men det unnskylder dem ikke. De har selv valgt det, og det er avskyelige, feige valg, selv om det er seg selv de plager og ødelegger mest. Narkomani er ingen sykdom som spres som influensa. Det er heller ikke medføldt. Det er valgt, og all verdens apologismer kan ikke endre det.

At de har vonde historier bak er leit, men unnskylder ikke idiotiske løsninger på problemene deres. Det er også leit når pedofile selv ble misbrukt som barn, og at konemishandlere ble mobbet på skolen, og at rasister har dårlig selvbilde. Men det unnskylder dem ikke.

Tilbudet fra medlidenhetsindustrien i Oslo bidrar nok til at rusmisbrukere samles i Oslo sentrum, og ikke på Gjøvik. Jeg syns derfor det er helt riktig å se på om man gjør for mange bjørnetjenester.

Røyking

Jeg mener at narkomane både har det for lett og for tungt. Vi bør helt klart hjelpe de som har valgt å havne i et slikt liv. Men først må vi rydde bort samvittigheten: Vi kan ikke styre hjelpen ved å synes synd på dem.  Vi bør heller ikke synes synd på røykere som får lungekreft. De vet hva de gjør, selv om jeg også vet at det er vanskelig å slutte. Selvsagt skal vi gi dem behandling. Risikoen ved behandlingen må de imidlertid ta på egen kappe. Det er tungt å gå gjennom for de det gjelder, men de har selv satt seg i en slik situasjon.

Kjempefint at folk bryr seg om svake, men i noen tilfeller gjør de  dette ved å gi de som har et fint liv dårlig samvittighet fordi andre har det dårlig. Det er like dumt som å godte seg over andres ulykke, mener jeg…

Men narkomane har valgt å dehumanisere seg selv, en form for utmelding av samfunnet. Så er spørsmålet hva vi som samfunn gjør med det? Vi bør ha toleranse for mye i et demokrati, men vi vet at tung narkomani medfører sykdom og død for den det gjelder, samt store lidelser for eventuelle nærstående og familien. Vi vet at tung narkomani finansieres med kriminalitet, prostitusjon, langing, innbrudd, heleri. Samfunnsøkonomien ved å la disse gå til grunne mens vi tolerant betrakter dem på avstand, er selvsagt et regnestykke som viser astronomiske tap.

Vi skal være tolerante, men skal vi tolerere dette? Deres dehumanisering er en utmelding av samfunnet. Så hvorfor skal samfunnets infrastruktur huse disse individene som forakter samfunnet? De ønsker ikke å ta del i samfunnet, og gir samfunnet skylda for alt som er galt, selv om det er de selv som hovedsakelig har skyld og ansvar for egen livsførsel.

Mange narkomane ser etterhvert at de har kommet inn i en verden de ikke ønsker å være i. Når sykdommene begynner å sette seg i kroppen og døden brer seg i omgangskretsen. Når familien har gitt opp og bare håper at de snart kan ta en overdose så de slipper å sitte og vente på telefon fra politiet. Når de innser selv hvor jævlige de er mot seg selv og sin familie og i sin helhet mot livets vidunder, da er det håp om at de kan klamre seg til et tilbud om behandling.

Jeg vet ikke hvilke behandlinger som fungerer, men alt bør prøves for de som er motivert. For de som ikke er motiverte så mener jeg at vi som samfunn har rett til å kreve mye mere av dem enn hva vi gjør i dag. Vi har rett til å kreve at de skal vekk fra Oslo sentrum. Vi vil ikke at zombiene skal regjere i vår hovedstad!!

De har selv valgt å dehumanisere seg, og så lenge de subber rundt i sentrum så har de lykkes med å stille ut seg selv som en levende tagging. Vi bør ikke la dem lykkes. Kan det være et alternativ å bruke nedlagte anlegg egnet for institusjonalisering til å lage et kontrollert fristed for nakomane? Hvor de kan ha rullerende tjenester med å selv holde stedet ved like, samt at de får fri tilgang til rusmidler? Og så snart noen er motivert får de ta i bruk avrusningsbehandling?

Jeg tror at vi da kunne gi både den narkomane og samfunnet en stor tjeneste. Ved å fjerne dem fra Oslo S vil vi kunne stoppe rekrutteringen til miljøet, og det i seg selv vil være den største seieren. Samtidig fjerner vi mye kriminalitet. Samtidig kan man tilby riktig helsetjenester på en bedre måte om man vet hvor de er. Samtidig vil man gi de som bare ønsker et liv med rus mulighet til å velge det, og slippe stresset med prostitusjon og tyveri.

Vil anta at mange syns dette er naivt. Mange vil nok også synes at det betyr at de ikke er frie mennesker, og at det endog kanskje bryter med menneskerettighetene. Og det er nok viktig å både se på gjennomførbarhet og menneskerettigheter. Jeg har ikke det endelige svaret, det må eksperter ta seg av.

Men at vi som samfunn ikke kan akseptere at folk velger å destruere seg selv midt i hovedstaden, det mener jeg bør være en selvfølge! Så får man finne best mulig alternativ, men at det må finnes et alternativ til dagens medlidenhetspolitikk er åpenbart. Av med silkehanskene og kast bort samvittighetskvalene! Det er ikke samfunnets feil at de velger å destruere seg offentlig. De har harde historier bak seg, men det er ikke samfunnet som har tvunget det på dem. Samfunnet har tvert om stilt opp med både skole og helsevesen i verdensklasse, og en toleranse uten sidestykke i historisk målestokk. At mange narkomane har ADHD og andre atferdsproblemer kan forklare noe, og mye kunne nok vært gjort mye bedre med oppfølging av atferdsproblemer. Men vi kan likevel ikke la det unnskylde at de selvdestruerer på Karl Johan.

Andre omtaler:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/-du-kan-kjoepe-landets-billigste-heroin-og-spise-gratis-mat-3668349.html

http://piahysj.com/2011/12/24/juleand-ikke-hjelp-rusmisbrukere/

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s