Hellige grønnsaker.

Befruktning

Vår sivilisasjon har nok en overdrevet respekt for utviklingshemmede.  Det er et vanskelig tema, og stiller mange etiske og eksistensielle spørsmål. Men i stor grad mener jeg at samfunnet har feid det litt under teppet ved å bare erklære (nesten) alt menneskeliv for hellig, både i religioners og humanismens navn.

Jeg sier nesten alt menneskeliv, fordi menneskeliv ikke er hellig i krig eller ved dødsstraff. Heller ikke ved indirekte handlinger (f.eks miljøkonsekvenser  og økonomiske konsekvenser av boycott, handelsblokkader etc).

Husdyr

I utgangspunktet er psykisk utviklingshemmedes sjelsevner middels til kraftig redusert, og et sted langs aksen har de mindre sjel enn et husdyr. Med sjel mener jeg her evne til å registrere og interagere med omgivelsene. At vi ikke avliver mennesker med kraftig utviklingshemming på samme måte som med et vanskapt dyr, henger sammen med flere ting:

  •  Det er vanskelig å trekke en grense på hvor utviklingshemmingen er kraftig nok.
  • Respekt overfor pårørende (i noen tilfeller misforstått respekt, siden sannsynligvis flere pårørende hadde sett at vi hadde en kultur som aksepterte at både de og den de er dømt til å ta hånd om kunne slippe.)
  • Og i stor grad fordi at mange tror på en åndelig sjel, og at det derfor er sjeledrap. Det er i stor grad de samme som argumenterer mot selvbestemt abort på generell basis, og det er paradoksalt nok også ofte de samme som mener det er OK med dødsstraff, altså at staten dreper friske mennesker som har begått en sterk udåd. Mennesker som lever i evig smerte eller uten evne til å registrere glede og sosial omgang kan man derimot ikke avlive på samme måte.

    Elektrisk stol

Det å kunne stille en tidlig diagnose på et foster med svært alvorlige defekter, og la foreldrene velge veien videre vil kunne være meget nyttig. Foreldre må velge hvorvidt de ønsker å ta hånd om det defekte barnet og å la det få et liv som «grønnsak», eller om de vil unngå å sette til livs en evig lidende skapning slik at de må leve resten av livet som omsorgsarbeider.

Dersom foreldre kunne velge ville også staten kunne si at det er foreldrenes eget ansvar å stille omsorgsressurser til rådighet, eventuelt fond som religiøse administrerer. Selv om storsamfunnet skal stille opp med ressurser overfor de som faller utenfor og er mindre heldig stilt, så er det rimelig å spørre seg om det er storsamfunnets oppgave å legge til rette for at store antall mennesker med kraftig omsorgsbehov skal settes til verden når det fra tidlig i svangerskapet var kjent at fosteret var i denne kategorien.

Abort

Når staten forbyr diagnoser av fostere, forbyr abort av utviklingshemmet foster og forbyr medlidenhetsdrap på de som er født, så har altså foreldre intet valg. De er altså tvunget til å føde et defekt barn, uansett hvilket menneskesyn de selv har. De som er religiøse mener det er respekt for menneskelivet å la det leve som grønnsak, mens de som er humane vil si at det er mer respektabelt å terminere livet før det får begynt når man vet at det vil bli et liv i elendighet.

 Men når altså staten forbyr folk å være humane, så bør de humane kunne be staten ta hånd om det defekte mennesket de er tvunget til å sette til livet, og at staten skal dekke alle kostnader. Man burde også kunne søke om erstatning for den emosjonelle påkjenningen man er påtvunget, i og med at det er et stort psykisk press fra de religiøse i samfunnet om å forkaste hele livet sitt og vie det til et unødvendig omsorgsarbeide.

I naturen vil dyr som fødes defekte og svakere enn normalt bli forlatt, sparket ut av redet, hakket ihjel, eller omkomme fordi de ikke er tilpasset naturen, dvs fryse ihjel, bli tatt av rovdyr, drukne etc.  Dette er basisen i Darwins evolusjonslære som gir «survival of the fittest». Mennesket er sterkest i naturens næringskjede på grunn av intelligensen, og vi kan overkomme det som for andre arter er naturlige barriærer. Men paradoksalt nok tar vi altså derfor vare på genetisk svakhet. På sikt vil det kunne slå oss i bakhodet, dersom vi fortsetter like tanketomt og religiøst om «menneskeverd».

PS: Det er selvfølgelig et udelt positivt trekk ved ethvert samfunn at det tar vare på de svake, slik som utviklingshemmede. Selv om foreldre får mulighet til å ta et valg der det kan stilles tidlig diagnose, så vil det fortsatt være mange som vil bli født uten at man kunne diagnostisere det. Hjerneskader kan dessuten skje i senere faser av svangerskap, under fødselen og også i ulykker senere i livet.

Rullestol

Og de fleste foreldre utvikler selvfølgelig sterke følelser til sitt barn, selv om det er svært tilbakestående. Når man først må ta ansvar, så vil ofte mors- og farsinstinkter slå til uansett. Så det er selvfølgelig i tidlig fase av svangerskapet at man bør kunne velge veien videre, og gjøre seg bevisst på konsekvensene. Senere må man leve med valget sitt, og det gjør nok de fleste så godt de kan og med stor grad av stolthet.

Men hadde man hatt mulighet å velge ville nok en god del valgt annerledes.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s